Kategorier
musikk Radio Sanhueza

Radio Sanhueza: Skrap, Sofie Hamre, Slowpho, The Embassy ++

Spillelisten «Radio Sanhueza: A Love From Outer Space» oppdateres (hver dag) og nå er det på tide å si noen ord om nye tilskudd. Listen er et forsiktig forsøk på å introdusere ny musikk, mer spesifikt: spennende popmusikk som faller utenfor mainstream. Og som er kuratert av et menneske, ikke av algoritmer.

Lenke: https://open.spotify.com/user/heiavincent/playlist/7Ko46Xu0OuhKcEYeEZzqbX?si=N1egFOZLQbCJYsaV285K4g 

sofiehamre-eliasdahlen
Sofie Hamre (Foto: Elias Dahlen)

Sofie Hamre – Stedet

Stedet er et halvt år gammelt, «eldgammel» med andre ord, men Sofie Hamres debutsingel er fortsatt en av landets beste R&B-utgivelser fra 2018. Musikkens sjarm er umiddelbar, men det tar ett minutt før tekstens angstfylte univers åpenbarer seg — en antiromanse gjemt i romantiske harmonier.

The Embassy – Sorry

Fredrik Lindson og Torbjörn Håkansson er tilbake, og med et album som kommer i intet mindre enn 4x vinyl. Skulle dette være for mye, kan du kjøpe en spesialutgave i transparent vinyl. Å kun tilby spesialiteter er ikke bare i bandets ånd: Det er også representativt for plateselskapet Service (RIP) — hvor The Embassy var toneangivende.

slowpho
Slowpho (Foto: slowpho.bandcamp.com)

Slowpho – Summer Flirt

Et av disse musikalske prosjektene som ikke bare møtte litt mindre anerkjennelse/respekt i sin samtid enn de fortjente, men som trolig ville blomstret i dagens algorytmiske verden.

Skrap – Å gå

Farvel Skrap. Albumet «Atlantis», tross alt et land som forsvant, signaliserer at duoen Anja Lauvdal og Heida Johannesdotter velger andre bandprosjekt fremover — de er tross alt begge med i andre band. Mange har nok fått med seg — kanskje indirekte — samarbeidet med Jenny Hval. Det hører man spor av, men interessen for artister/band som The Internet og Kendrick Lamar finnes det hint av.

Kategorier
anbefalinger Film

Requiem for a Dream (Darren Aronofsky, 2000)

requiem-for-a-dream-watching-videoSixteenByNineJumbo1600-v3

76/100

Takk til Oddleiv Vik som hjalp meg fram til noen gamle programtekster jeg skrev for Bergen Filmklubb. Siden den gang har jeg blitt en annerledes skribent og en roligere, mer distansert «kinofil». Det betyr at min entusiasme for denne filmen er lavere enn det Emilio anno 2009 ville delt ut — Emilio anno 2001 ville nok ha gitt denne 100/100. Men likevel er jeg komfortabel med å dele min gamle tekst uredigert:

–––––––

Dommedagen! Den er her, og Darren Aronofsky har festet den til film. I hvert fall føles det slik, fordi humor og ironi er helt fraværende, og det er vel passende med tanke på det personlige ragnarok disse karakterene kommer til å gå gjennom før filmen er ferdig.

Requiem For A Dream er ikke en film som blir fortalt på tradisjonelt vis, dermed er det heller lite mening i å se den med tradisjonelle øyne. Kanskje er det nettopp derfor den gjorde det så godt hos et ungt publikum. I et hyperaktivt språk går regissør Aronofsky gjennom narkomani, avhengighet og hvordan dette ødelegger den menneskelige enkeltskjebne. Filmen er basert på en roman av Hubert Selby Jr. og er tro mot både fortellingen og temaene som boken utforsker. Så er det jo også forfatteren selv som har skrevet manuset til filmen, i samarbeid med regissøren. Et stadig tilbakevendende tema i boka er hvordan den amerikanske drømmen ikke er noe mer enn bare en vag og uoppnåelig bløff. I filmen er den amerikanske drømmen representert som summen av drømmene, ambisjonene og målene til de forskjellige karakterene.

Sara Goldfarb, spilt av en glitrende Ellen Burstyn, ønsker å delta i favorittprogrammet sitt på TV. Hennes sønn ønsker å selge heroin med kompisen Tyrone, slik at han kan leve et liv uten å måtte bekymre seg for økonomien og slik at kjæresten kan åpne en egen forretning hvor hun kan selge klærne hun designer og syr. Tyrone på sin side ønsker bare å komme seg bort fra gaten, slik at moren blir stolt av ham. Det mangler ikke på drømmer, men fortellingen handler først og fremst om individer som kjemper mot større krefter, selv når de står sammen.

surly_requiem-for-a-dream

I bunn og grunn er denne filmen et voldsomt stykke opera. Filmen navigerer etter årstidene, og naturkreftene blir det som dytter tiden videre, enten karakterene ønsker det eller ikke. Oppfatter man filmspråket som veldig moderne så står man samtidig i fare for å gå glipp av det klassiske som ligger i bunn. Filmspråket er intenst for å bygge opp under tragediens anatomi. Kanskje er det slik at Aronofsky indirekte minner oss på hvor komfort-innrettet filmspråket og filmopplevelsen har blitt. For det er slik, akkurat som i det gamle greske teateret, at dette ender ufint – fordi enkeltskjebnene styres av større krefter. Resultatet er altså en utradisjonell, intens fortelling som handler om mer enn bare narkomani. Det handler om dommedag. Og dommedag er best på kino.

Kategorier
anbefalinger Film

Leave No Trace (Debra Granik, 2018)

leavenotrace02

69/100

At filmen er god skyldes regissør Graniks smakfulle valg og disiplin. Regien gjør aldri mye ut av seg, men sirkler inn på historien filmen har å fortelle — en bieffekt blir at skuespillet løftes opp til et skyhøyt nivå gjennom Graniks naturalistiske stil.

Denne stilen er også årsaken til at jeg ikke lar meg helt begeistre, intensiteten i filmen har en overraskende flat kurve, og selv om dette er «riktig» så ser jeg de indre livene preges av at ting hoper seg opp. Resultatet er en dissonans mellom hva filmen forteller og måten filmen forteller dette på. Kanskje dette er med vilje, men kanskje ikke.