Kategorier
Essays

Hud — et eget mørkerom

«Hud — et eget mørkerom», er tittelen på et essay skrevet for 2016-utgaven av Enos årbok (det tidligere musikktidsskriftet kom ut én gang i året, i bokform, i noen år). Her er teksten, uten endringer eller oppdateringer, altså slik den var i boken.


Det er helt sikkert ikke meningen at man skal føle seg såret av filmen Bridget Jones’ Baby, men der sitter jeg en tidlig morgen i september og ser på Renée Zellweger lage ablegøyer fordi hun ikke klarer å uttale navnet til en fyr av indisk herkomst. Scenen er også det eneste vi får se av denne eldre herremannen i filmen. Hans opphav, navn og hudfarge redusert til en rekvisitt, så publikum skal kunne le med Bridget og av hennes evne til å drite seg ut foran de attraktive, rike (og «tilfeldigvis» også hvite) mennene hun er romantisk involvert med. Der sitter jeg, mørkhudet[1] og med et etternavn de fleste nordmenn sliter med å uttale, men i kinomørket kan ingen se hvem jeg er.

Dette er et av disse små øyeblikkene som minner en om at noen ekskluderer deg, selv når det markedsføres som popkultur ment for «alle». Lettbeint underholdning. Denne opplevelsen av at noen der ute ikke har problemer med å fornærme deg — de erter jo bare litt — på grunn av hvem du er og fremstår som, er så vanlig at det har fått et navn: mikroaggresjon. Et enkelt begrep ment å dekke ulike former for dagligdags indignasjon. Men det er et eller annet som gjør at vitsingen føles verre når den kommer fra et dominerende produkt på det internasjonale popkulturelle markedet. Folk har brukt millioner av kroner, i alle fall tusenvis av arbeidstimer, på å få denne filmen til å finne sted. I slike tilfeller gjelder ikke argumentet om lik formell ytringsfrihet, det ville forutsette en slik «alle-mot-alle»-fantasi som flere mikroskeptikere har. Etniske minoriteter har ikke den samme muligheten til å lage filmer med tilsvarende store økonomiske rammer og så selge dem inn som noe for alle og enhver.

Etter at jeg så Bridget Jones’ Baby, har jeg har sett etter tekster der norske filmkritikere tar opp den nevnte scenen  — og filmens pro-Brexit-hjerte — men min leting har vært forgjeves. Bridget Jones er en fiktiv person. Noen har brukt tid og energi på å dikte opp dette. Ingen tok seg bryet med å kritisere filmens moralske kompass. Jeg skuffes av mangelen på refleksjon rundt det lille stikket og min løsning for denne gang blir å åpne opp laptopen, notere ned et forsøk på en vittighet rundt filmen, for så å forsone meg med at det er dårlige tider for mediebransjen og at korte deadlines gjør at mesteparten av norsk kritikk blir av typen «jeg likte den litt på en måte, jaja». Og så plassmangelen, da. Men sånn trenger det ikke å være. Og her er det søstrene Knowles kommer inn.

Du skal være bra tverr for å mene at albumene Lemonade og A Seat at the Table ikke har satt sine kunstneriske stempler på hva vestlig popmusikk er akkurat nå. Førstnevnte, et album med mange musikalske samarbeidspartnere og en svært vid tilnærming til R&B som sjanger, kom i kjølvannet av tabloid spekulasjon rundt Beyoncés privatliv, rammet inn i et ambisiøst filmverk som først ble vist på HBO. Sistnevnte, tredjealbumet til lillesøster Solange Knowles, fremstår nesten ydmykt i forhold: Et minimalistisk R&B-album sterkt inspirert av psykedelisk soul og det musikalske arbeidet til Soulquarian-kollektivet fra slutten av 90-tallet[2].

Ydmykheten til Solange er interessant i den forstand at Beyoncé er et langt mer kjent navn, med større kommersiell suksess og større økonomiske muskler. Man lurer på om Solange hadde gjort de samme tingene om hun bare hadde hatt råd. Derfor fascineres jeg av likhetene mellom de to utgivelsene. Både i det kunstneriske resultatet og i konteksten som verkene søker å brodere seg selv inn i. Noen eksempler:

Beyoncé bruker New Orleans i tekstene og i albumets visuelle estetikk, et landskap med politiske konnotasjoner, noe hun har gjort ofte opp gjennom årene[3]. Solange på sin side … bor faktisk der. Videre gjør begge albumene små musikalske eksperimenter i håp om å tøyse litt med de etablerte rammene for hva R&B-musikk kan være. Og på samme utforskende måte, snor de seg gjennom tekster som omtaler den afro-amerikanske tilværelsen som et brorskap søsterskap, og i forlengelsen av dette etterspør de «svart stolthet». Begges tekster, og deres bruk av symbolikk, gjenspeiler hverandre og opererer i et spekter av blant annet polemikk og personlige hilsener. Det er bøttevis med tilsvarende budskap. For eksempel når Solange synger i F.U.B.U:

[…] But you know your shit is taking off, oh

When you driving in your tinted car

And you’re criminal, just who you are

But you know you’re gonna make it far, oh […]

… og når Beyoncé synger i Formation:

I dream it, I work hard, I grind ’til I own it

I twirl on them haters, albino alligators

El Camino with the seat low, sippin’ Cuervo with no chaser

Sometimes I go off (I go off), I go hard (I go hard)

Beyoncé har sin Chevrolet El Camino, en klassiker av en erkeamerikansk muskelbil. Solange sin bil har vindusfolie. Beyoncé viser muskler, mens Solange er… ydmyk i forhold. På hvert sitt vis er kjøretøyene identitetsmarkører og hvert sitt vis anerkjenner søstrene at deres suksess møter motstand.

I slike passasjer (og mellom linjene), tar Knowles-søstrene opp idéen om at suksess ikke er en seier — om man ikke i det minste digger seg selv. Det viser seg å være et gjennomgangstema hos dem begge at vi finner konflikt — både indre og ytre — i utforskingen av statusmedaljens bakside. Protagonistene vi møter i både Lemonade og i A Seat at the Table er begge veldig opptatte av idéen om å finne sin egenverdi. I låten Freedom sier Beyoncé fra om at hun er «ny», med allusjoner til det baptistiske dåpssyn hvor man dykkes ned i vann, en praksis som er ment å symbolisere Jesu død og oppstandelse. Solange starter albumet med Rise, der hun også synger om å falle, for så å reise seg igjen som ny, som helbredet. Beyoncé avslutter albumet sitt med denne «baptismen», mens Solange velger å begynne albumet sitt med å plukke opp tråden til sin storesøster. Søstrene utforsker og nyanserer — på hvert sitt vis — den kulturelle ideen rundt svart femininitet som «sterk» (en stereotyp som i dag anerkjennes som en problematisk idé)[4]. Det virker som om begge albumene har budskapet: Jeg aksepterer meg selv.

Både A Seat at the Table og Lemonade bobler dessuten over at musikalske ideer. Begge samarbeider med uventede partnere. Jack White og James Blake dukker opp i Lemonade. Majical Cloudz og Dave Sitek dukker opp i A Seat at the Table. Videre har Solange lagt inn såkalte «interludes» på albumet sitt, små mellomspill som hun har gjort i samarbeid med Master P. Og Beyoncé sine mellomspill hekler sammen de ulike videosekvensene (som kalles kapitler) i Lemonade som filmverk. Begge albumene debuterte på førsteplass på den amerikanske Billboard-listen. For den kulturinteresserte skribenten skaper disse søstrene mye artig man kan ta tak i. Derfor så jeg for meg at de fleste musikkjournalister i Norge hadde spennende samtaler om albumene. Men så husket jeg hva artistene og albumene handler om: Hudfarge, identitetspolitikk, sammenblandingen mellom det personlige og det politiske. Det er forsøk på å si noe om hvordan det er å være en mørkhudet kvinne i USA. Faktisk: Det er forsøk på å si noe om hvordan det er å være en spesifikk mørkhudet kvinne i USA.


Jeg er nysgjerrig på hva det betyr å være mørkhudet i Norge, men ikke fordi jeg mangler erfaringer. Her i dette landet er jeg det, selv i Chile ses jeg på som mørkhudet og blir kalt, upassende nok, for «negrito/negro» (slik fotballspilleren Luis Suárez sa til Patrice Evra i en kamp i oktober 2011, men det er et helt annet essay for et helt annet norsk kred-magasin). Interessen min ligger i betydningen dette ordet får i vår nasjonale kontekst, i den delen av offentligheten vi kjenner til og forstår som norsk. Ordets mening. Dets hensikt. Jeg er interessert i våre mørkhudede entertainere og våre mørkhudede kjendiser. Jeg lurer på om de klarer å komme seg unna hudfargen som element i hvordan de fungerer i norsk offentlighet, eller om de i det minste kan være med på å kontrollere sitt etnisitetsnarrativ. Her har jeg selv mye rar empiri. Og her har Norge mye rar empiri.

Bare i kulturindustriens nære fortid er det nok å ta for seg. For eksempel årene 2010 og 2011, som var fantastiske år for Madcon. I kjølvannet av singelen Beggin’ slapp de albumet Contraband, med gjestespill fra Ludacris og Ne-Yo. Jeg tror mange, i likhet med meg, ble sjokkert av den idiotiske spøken til Plumbo-vokalist Blokhus på direktesendt Spellemannshow på TV. Noen av de påfølgende hendelsene er heller ingen fjær i hatten for underholdnings-Norge, og den forteller oss noe om strukturelle forhold. Av ting verdt å bite seg merke i: En Ole Ivars-vokalist som sa at Madcon-gutta «må være veldig hårsåre»[5]. Eller et Internett-kommentarfelt med folk som skrev at det var mer synd på Plumbo fordi de ble buet på og mobbet. Senere det året blusset saken opp igjen. På TVNorges Asbjørn Brekke Show er Tshawe Baqwa og Yosef Wolde-Mariam, altså Madcon, til stede som gjester:

– Bare så dere vet det, jeg serverer ikke Mokka-bønner her i dag. Jeg har skjønt at dere reagerer på mokka, så jeg vil ikke ta noen sjanser. Men det er bare å forsyne seg av krumkaker og negerboller, sier Brekke før publikum bryter ut i latter.[6]

Resten av intervjuet, og måten programmet bruker humor på, avslører et plumpt, elendig system i bunn: Vel er det kleint med politisk ukorrekthet, men dette er morsomt fordiMadcon er mørkhudede og det som igjen er haha-morsomt er at man ikke skal påpeke dette foran dem. Men de har mørk hud. Og det er kjipt å se de to musikerne, blant Norges mest suksessrike i kommersiell forstand, falle i en knipe. De blir satt i en absurd og binær situasjon: Ler du ikke av deg selv, så mister du respekt. Blir du ikke fornærmet, så mister du verdighet. Som om det ikke var nok at Plumbo fikk sympatierklæringer og et større navn, så må Madcon tåle å bli ledd av for både å være mørkhudede og hårsåre. En Dagbladet-artikkel om intervjuet avsluttes med sitater av TVNorges prosjektleder Rasmus Øyen:

– Og så er han en enkel sjel. Om det er noen vi tøyser med i innslaget, er det nettopp Asbjørn, som har levd skjermet på Abildsø med mor hele sitt liv, og som nå prøver å manøvrere i ukjent sosialt farvann. Skal vi dømme etter den gode stemningen i studio, klarer han å hale det hele i land.

Asbjørn Brekke er en oppdiktet person.

Humorsystemet til Asbjørn Brekke, og til Bridget Jones, avslører noe av det problematiske som ligger til grunn hva angår mørkhudede, etniske minoriteter og den offentlige debatten. Å tråkke feil i salaten er en kilde til angst i vår kollektive bevissthet. Når dette dramatiseres, avsløres også hvem det er som «heies på». At vi klarer å gjenspeile oss i det vi ser og opplever, er mer enn bare høflighet. Det er avgjørende. Historiene og kulturuttrykkene vi forteller hverandre er en del av spillet som bestemmer hvor empatien vår ligger. Empati i ordets leksikalske betydning; evnen til å forstå og anerkjenne andres følelsesmessige tilstand og deres reaksjoner. Det er en god start. For ingen har vel lyst til å innrømme at man er del av noe rasistisk. Rasisme er å fornekte empati, å inneha rasistiske egenskaper er mer enn bare tabu – det er bred enighet om at rasisme er uakseptabelt. I 2015 kunne man lese Frode Helland, professor ved UiO, i Morgenbladet om dette fenomenet, der folk flest kan se at rasisme foregår, men der rasistiske ytringer bortforklares med at det ikke er vondt ment, eller «ikke så farlig».[7] Mine personlige erfaringer, de mikroaggresjonene jeg har opplevd siden jeg var liten, gjør det lett for meg å kjenne meg igjen i betraktningene hans. Vi har en offentlighet hvor det å beskylde noen for å være rasist, eller rasist-ish, er en krenkelse som svært mange nordmenn vil ha stor empati med, når man samtidig skaper et system hvor «alt ordner seg» hvis bare den som blir «ertet litt» tåler en spøk. Men det er ikke bare en spøk. Strukturell diskriminering kan ha forferdelige konsekvenser når samfunnet ikke tar tak i dem.

For eksempel for Arve Beheim Karlsen som døde i 1999. Det var sent i april det året og han løp under en bro i Sogndal fordi to ungdommer jaget ham, mens de ropte «Drep ham!» og «Drep denne negeren!». 17-åringen, som hadde vokst opp på Hafslo, hadde lenge blitt plaget og mobbet på grunn av hudfargen sin. Samme året, i januar, ble han banket opp av en gjeng i Førde. Broren til han som endte opp som hovedtiltalt, var i den gjengen. Arve fikk hodeskader og ribbeinsbrudd. Året før hadde han sluttet på skolen fordi han følte seg mobbet for hudfargen sin. Ved ett tilfelle ble han også skallet ned på en fest i Kaupanger av hovedtiltalte. Medelever rundt ham oppførte seg rasistisk, truende og voldelig. Over tid. Lensmannen kunne opplyse VG om at han hadde blitt kalt for «nigger» på skolen. På et russetreff i Sogndal ble han funnet av noen disse fra skolen og de valgte å løpe etter han, som i panikk og på flukt, trolig med de tidligere voldsepisodene i mente, prøvde å komme seg unna ved å løpe vekk fra veien og gjemme seg under en bro. De fulgte etter ham. Arve endte opp med å drukne i Sogndalselva.

Det er flere grunner til at jeg husker Beheim Karlsen-saken godt. Bergens Tidende dekket saken en hel del, siden dette skjedde i Sogn og fjordane. Jeg har heldigvis aldri opplevd vold, men «nigger» og «pakkis» har jeg fått høre i både «erte»-tonelag og fra (rusede) folk med hat i stemmen. En annen grunn til at jeg husker saken godt er at jeg har møtt Arves mor: Kari Beheim Karlsen. Jeg var 17 år, like gammel som Arve var da han døde, og det var på Voss. I likhet med Arve hadde jeg flyttet hjemmefra for å gå på en videregående skole og i likhet med Arve var det på et mindre sted på Vestlandet. Vi likte begge Springsteen. Men det var likevel en vesentlig forskjell mellom oss, og det var at Arve het Arve Beheim Karlsen og jeg heter Emilio Sanhueza. Mine foreldre var to venstreorienterte chilenere som flyktet fra et land under et diktatur som forfulgte alle på venstresiden, mens Kari Beheim Karlsen var en mor som ønsket en sønn. Arve var en norsk gutt på stort sett alle måter du kan få det, bortsett fra på hudfargen. Den hadde han fordi Kari hadde adoptert en gutt som ble født i India.

De to guttene som løp etter Arve ble siktet for vold og rasisme. De fikk hver sin forsvarer: Tor Erling Staff og Knut Storberget (som senere ble justisminister). I sin åpningstale sa Staff følgende:[8]

– Det har jo vore stor turbulens i forkant av sakene, og eg ber om at dommaren presiserer at retten kun skal bygge på det som kjem fram i rettsaka. Eg seier dette fordi det har vore så sikkert og bastant i forkant, og det er lett for at merkelapper kan bli festa til dei tiltalte. Min klient er å sjå på som uskuldig inntil denne domstolen eventuelt seier han ikkje er det.

– Dette er klart ei grensesak kva angår bruken av rasismeparagrafen. Vi snakkar jo om ein slags hybelrasisme, der tiltalte var 17 år då det skjedde. Ein må blant anna spørje seg kva språkform ein relativt uutdanna 17-åring brukar. Kanskje har nokon ein alminneleg ordbruk som er annleis enn i «det danna selskap», og om dette er vedkommande sin generelle ordbruk, så har dette betydning for skuldspørsmålet.

— Er dette rasistisk, fordi eit spesielt ord («neger», journ. anm.) blir brukt? Retten må spørje seg kva tiltalte har meint med å bruke dette ordet, har han hatt noe rasistisk forsett? Her ligg eit svært stort område som krev grenseoppgang.[9]

I jus kan man si at forsett er det å være bevisst følgene av det man gjør/ytrer: At man forstår at ens handling sannsynligvis vil medføre slike følger. Strl. § 135a[10], den de ble siktet for, lyder: Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, c) homofile orientering, eller d) nedsatte funksjonsevne.[11]

De to tiltalte ble frifunnet. Gulating lagmannsrett kom enstemmig frem til at dommen ikke kunne ankes. Knut Storberget sa til NTB:

– Mest fornøyd er jeg med at retten har tort å frifinne for rasismetiltalen, tatt i betraktning det enorme presset det har vært i denne saken. Som forsvarer og samfunnsborger synes jeg også at det er voldsomt modig gjort av retten å komme med en epilog om alkoholpolitikken.[12]

Det går inn på meg at Arve og jeg har likhetstrekk i måten vi valgte å organisere ungdomstiden vår på. Det påvirker meg at dette var noe som skjedde i den samme delen av landet jeg bodde — og bor — i. Det påvirker meg at det er så åpenbart at det kun var hudfargen, ikke en status som utlending, som en med fremmede verdier, ikke en kulturkrasj, men hudfargen som ble avgjørende for at hans siste skoleår ble vanskelig. At hans mørke hud ble avgjørende for at han mistet livet. Og det påvirker meg at jeg vet, av erfaring, at dette hatet kanskje ikke hadde vokst frem dersom mørk hud ikke hadde vært så farlig — og at det hadde vært til hjelp om vi hadde hatt flere mørkhudede i offentligheten. At disse ikke alltid ble fremstilt som annerledes. Dommen mot de to som løp etter Arve, med en frifinnelse for rasisme, kom i kjølvannet av drapet på Benjamin Hermansen. Og alt dette skjedde samtidig som jeg søkte meg til Voss for å gå på videregående. Møtet med mor Kari Beheim Karlsen fant sted samtidig som jeg søkte meg til universitet. Arve Beheim Karlsens død var en tragisk hendelse som preget meg i formative år. Det var en påminnelse om at du kan være så mangt, men du er også fargen på huden din. En påminnelse om at det finnes folk som kommer til å diskriminere, kanskje til og med hate deg, for det.

Noen ganger er jeg den eneste mørkhudede personen på konsert her i Bergen. Det er heldigvis sjeldnere nå enn det var før. Noen ganger, fra da jeg var 20 og begynte å gå ut på byen for å høre på house og techno, la jeg merke til at jeg ofte var den eneste mørkhudede i lokalet, kanskje bortsett fra dørvaktene. Jeg har en tendens til å se rundt meg og se hvem det er som er interessert i det jeg er interessert i. Jeg var stort sett den eneste mørkhudede på UiB-forelesningene i idéhistorie, kulturvitenskap og allmenn litteraturvitenskap. Jeg skrev en (middelmådig) master om grime og performativitet (og nei, du får ikke lov å lese den) og som veileder fikk jeg Erling Aadland, fordi han hadde skrevet bøker om Leonard Cohen og Bob Dylan. Jeg har alltid vært bevisst på at jeg, i tillegg til å være meg, er en med etnisk minoritetsbakgrunn og dermed også en representant for disse. Om det fantes en sannhet i det at folk ikke klarer å la være å bruke hudfarge som et parameter, så står jeg her inne på Bergen Kjøtt/Garage/Hulen/Landmark/Østre og slår et slag for noen av de andre indie-interesserte chilenske guttene (hei Pablo og Matias!). Vi er så få her i Bergen. Ikke rart jeg begynner å se etter kulturskribenter med minoritetsbakgrunn.

Derfor gledet jeg meg til å lese Adiele Arukwe sin mening om Beyoncés album Lemonade. Det er langt mellom kulturkritikere med minoritetsbakgrunn og bittelittegranne lengre mellom de mørkhudede. Situasjonen forteller at det er få med minoritetsbakgrunn som søker seg til den noe trauste og lite økonomisk innbringende hverdagen som kulturkommentator. Samtidig må det være lite forlokkende å utforske en verden og type arbeid der det du skriver og det du mener vil bli gjennomgått, protestert mot og debattert. På toppen av det igjen, kommer identiteten som etnisk minoritet: Sjansen er stor for at du vil bli utsatt for kommentarer som at du «skriver overraskende bra med tanke på din bakgrunn» eller at man bør vurdere et norsk pseudonym «for at man skal bli vurdert for det man skriver i stedet for å bli tolket gjennom en innvandringspolitisk linse». Dette er bare to heeeelt tilfeldige eksempler, som jeg kommer på her og nå, for å si at jeg skjønner at man velger noe annet enn musikkjournalistikk. Skoleflinke elever med minoritetsbakgrunn vil heller ha tilbakemeldinger som «tusen takk, doktor», eller «må jeg ta rotfylling?» i stedet for «det der er omvendt rasisme» eller «for meg er ordet neger et stolthetsbegrep»[13]. Derfor legger jeg lett merke til kulturkritikere jeg tenker jeg har litt ekstra til felles med, og klikker ekstra ekstra raskt på sakene hvor skribenter eller journalister skal si sin mening om kulturelle hendelser det blir snakket mye om. Og det ble snakket en del om Lemonade. Beyoncés album og prosjekt — de fleste sitt første møte med musikken var gjennom filmverket på HBO — var såpass militant og direkte i behandlingen av mørk hud som identitetsmarkør at jeg forventet en tekst, selv i snødekte Norge, i det minste måtte ha et avsnitt om hudfarge som tematikk. Dette var tross alt et album laget av verdens største popstjerne.

Jeg fikk delvis rett: Arukwe sin tekst hadde et lite avsnitt som bemerker at «svarthet» er et tema på albumet. Samtidig skriver hun videre at det er noe dobbeltmoralsk i en popstjerne som synger om politisk ladete (og afrosentriske) verdier rundt ens kropp, men som selv tidligere har iscenesatt og stylet seg i strid med slike verdier. Denne lille detaljen, i det lille avsnittet, i en (så altfor) rask bemerkning i det jeg antar er en raskt publisert anmeldelse, fascinerer meg så inderlig dypt. Det er et lite nøkkelhull hvor man kan ane konturene av et stort og mørkt rom. Politiseringen av utseendet til verdens største popstjerne. Hennes retoriske legitimitet. Paradokser i forholdet mellom kunstverket og kunstneren. «Good hair».

Dette er små deler i det store kulturpolitiske bildet som Lemonade er ute etter å krangle seg inn i. Og noe av den gleden jeg finner i å lese tekster skrevet av folk med en bakgrunn som kan minne om min egen, er synsingen rundt koblingene mellom avsender (Beyoncé), budskap (Lemonade) og oss her på berget (P3.nos lesere). Da kan det også komme spennende, uventede nyanseringer. Slik jeg er opptatt av hvem det er som skriver om kulturelle hendelser og deres relevans i en norsk kontekst, viser Arukwe oss at vi også er opptatte av hvem det er som sier tingene vi diskuterer. Og derfor er det ikke meningen å være slem mot Arukwe her. Jeg vil heller rose henne for å ha tatt det med. For jeg vil at poenget mitt skal være: Det finnes ikke mange i Norge som har baller til å slenge ut en kritisk bemerkning om utseendet til en afro-amerikansk kvinne, som om det er en del av en narrativ kontekst, men når det først skal gjøres av noen i Norge, gir det mening at Arukwe er en av dem. Arukwe sin lille bemerkning, kort som den var, er et eksempel på hvordan man kan tjene på å ha flere minoriteter i den offentlige norske kulturdebatten, selv i en verden der anti-kvoteringsfolk sier at man «skal ansette den beste til jobben». Muligheten, lysten og tillatelsen er der til å åpne et lite vindu til kontekst, verdier og narrativ som man kan spinne videre på, i en offentlighet hvor det er så mange andre som velger å la være å nevne det.

Tidligere slet jeg med en stemme i hodet mitt som sa at det bør være et (utopisk) mål å fjerne rase, å fjerne hudfarge, fra samfunnets matrise. En slags idé om at jeg bør bli bedømt for «hvem jeg er», ikke for hvordan huden min ser ut. Det er en tanke vi lærer vekk til barn og vi liker idéen fordi det fungerer som et sosiopolitisk verktøy: Ikke gidd å være rasist. Som voksen har jeg opplevd en rik flora av mikroaggresjoner — i tillegg til at man følger med på politiske tendenser og andre strømninger i Norge og internasjonalt — og i dag sitter jeg igjen med lærdommen om at det er egentlig ikke er hudfarge som er problemet. Snarere er det intensjonene og virkningene av rasisme og strukturell diskriminering vi egentlig ønsker å angripe, gjennom lovgivning, politikk, holdninger og kulturuttrykk. En nyansering som kompliserer det vi prøver å lære oss, og lære vekk, men som er nødvendig. I Lemonade, der «svarthet» er et tema, der «good hair» er en greie — der det lages en film som refererer til politiske bevegelser og som eksplisitt tematiserer strukturell rasisme — er denne nyanseringen en kilde til potensielt god skriving. Jeg ønsket å lese om noen som prøver å si noe om hvordan dette kan tolkes og spinnes videre på.

Det betyr ikke at alle andre norske musikkjournalister unnlot å nevne «svartheten» og takk for det. I VG bemerket Morten Ståle Nilsen, med utgangspunkt i singelen Formation, at albumet kan plasseres inn i en kontekst der Black Lives Matter har blitt en politisk bevegelse. Han skriver at albumet estetiserer politikken gjennom det han kaller for «sørstats- og generasjonsikonografi»[14], og han nevner videre at Beyoncé resiterer poesien til Warsan Shire[15]. Nilsen behandler svarthet slik han klarer å behandle det og slik han klarer å beskrive det: Han ser de større politiske temaene og forteller om hva han anser som viktig kontekst rundt albumets valg. En helt enkel anerkjennelse — en man ikke trenger å være redd for når noe er laget for deg, men ikke om deg.

Det finnes en idé der ute om at hver gang man ser etniske minoriteter gjøre ting på film, TV og i popkulturelle narrativ, så er det, i større eller mindre grad, noe «politisk». Og her er tingen: Det er ikke alltid feil. Faktisk så virker det å være et viktig poeng i både Lemonade og Solanges A Seat At My Table. Problemet dukker opp når denne tankegangen ledsages av den onde tvillingen sin: forventningen om at «hvithet» er apolitisk. Hvorfor unnskyldes Asbjørn Brekke/Bridget Jones i en situasjon der Madcon/inder blir utsatt for rasistisk humor? Du kan ikke gjemme deg bak det at du egentlig ler av en fiktiv rollefigur — ikke mørkhudede. Vitsen er vitsen. Den Drøye Humoren™ er et resultat av noen komikere sine ideer rundt hva som er morsomt, noe de har brukt arbeidstiden sin på. Du kan ikke gjemme deg bak det at Asbjørn Brekke/Bridget Jones er den egentlige skyteskiven. Det ville være å dele ut empati selektivt i en situasjon med likeverdige parter. Derfor imponeres jeg av Nilsens nøkterne beskrivelse av at identitetspolitikk er en greie i Lemonade og at det har en kontekst, særlig i lys av at andre lar være å skrive om dette. For hvem med vettet i behold har lyst til å tre inn i det samme offentlige området der man også latterliggjør «mokkamenn» og «vanskelige etternavn»?

Og det er her søstrene Knowles kommer inn igjen på nytt. Et kunstnerisk element i begge albumene — og som det er greit å si noe om – don’t matter if you’re black or white – er tekster og videoer som er ute etter å plassere seg inn i den samme politiske strømningen hvor du finner (blant annet) Black Lives Matter-bevegelsen. Dette er så innlemmet i et tydelig politisk narrativ i den aktuelle amerikanske offentligheten at det blir en gavepakke til norske kulturjournalister. Å sette seg inn i Lemonade, kan bety å sette seg inn i amerikansk samtidspolitikk. Black Lives Matter-navnet refererer til en politisk bevegelse som ønsker å sette søkelyset på at afro-amerikanere føler seg urettferdig behandlet av det amerikanske politiet sine metoder. At strukturell rasisme fører til at politiet tyr til voldelige metoder i større grad når de er i kontakt med den svarte befolkningen i USA, enn når politiet konfronterer mennesker med hvit hud.[16] Men det referer også til det amerikanske rettsvesenet og hvordan empatien fungerer der — i disfavør mot mørkhudede. Bevegelsen ble opprettet på sosiale medier i kjølvannet av at George Zimmerman ble frikjent for drapet på 17 år gamle (afro-amerikanske) Trayvon Martin[17]. I likhet med andre lignende kampanjer kan det være vanskelig å krystallisere nøyaktig hva det er BLM-bevegelsen ønsker å få til. I utgangspunktet var den ikke noe mer enn en emneknagg som sa noe om en frustrasjon blant mange politisk aktive mennesker i USA. I den grad jeg selv tør si noe om bevegelsens mål, er det at den handler om den absurde, fiendtlige ubalansen mellom det faktum at uskyldige mørkhudede blir drept og det at anerkjennelsen av skyterens redsel i situasjonen blir et element i deres frikjennelse — i Zimmermanns tilfelle ble han frikjent for drap. Det er vanskelig for meg å unngå å se linken til en universell struktur: At man reduserer andres hudfarge til noe som man leser ting inn i: Fare, annerledeshet, «problemer» og det at et politisk system ender opp med å empatisere med folk som har gjort noe objektivt galt i en situasjon. Disse grusomme konsekvensene, ekstreme eksempler som vi dessverre også har i Norge, er noe som stadig får meg til å stoppe opp. Hvordan kan vi komme ut av dette? Jeg tror Beyoncé og Solange, vitende eller uvitende, har funnet kunstneriske reaksjoner på akkurat dette spørsmålet.

Albumet til Solange ble sluppet i en tid der artister kan injisere sin egen personlighet i kommersiell pop i større grad enn tidligere. Det har aldri vært enklere for popmusikere å sette et auteur-preg gjennom teknologi som video, bilder og online tilstedeværelse. Det er helt åpenbart at dette har sammenheng med at digitalt utstyr har blitt mer tilgjengelig — og billigere. I skrivende stund har det akkurat blitt annonsert at Twitter legger ned videoplattformen Vine, en app som hadde en bemerkelsesverdig stor andel brukere som identifiserer seg selv som «people of color»: 31% av tenåringsbrukere identifiserte seg som «black» og 24% som «hispanic».[18] Folk uten penger å rutte med gjør klokt i å spandere en god smartmobil på seg selv, nettopp på grunn av mulighetene det gir til å lage underholdning med det samme apparatet som man uansett skulle kjøpe (for å ringe og tekste). Et (økonomisk) ekskluderende system blir sprengt i filler av det iboende demokratiske som den digitale revolusjonen har ført til. I lys av dette er det ingen overraskelse at Solange har co-regissert musikkvideoene sine. De er filmet i kjølvannet av filmindustriens overgang til heldigitale verktøy, til heftige protester fra noen, men en overgang som har blitt ønsket velkommen av mørkhudede filmskapere. De nye verktøyene har også gjort det enklere — og billigere — å få fram nyanser i hudfarger som tidligere ble ekskludert da Kodak utviklet standarden for fotokjemisk film.

Jeg tror en del av ENOs lesere har sett videoen til magasinet Vox om Kodak og hvordan film og fototeknologi ble utviklet for — og tilpasset — sitt marked, som da var den hvite middelklassen i USA[19]. At det blir slik i et kapitalistisk system er på ingen måte overraskende, men det gikk altså på bekostning av mørkhudede — og i år ble det britiske Devonté Hynes som minnet meg om dette.

Musikeren og artisten, bedre kjent som Blood Orange, har uten tvil stått bak noen av de mest imponerende refrengene i de siste årenes popmusikk, men likevel klarer jeg ikke helt å engasjere meg i de nyeste utgivelsene hans. Det finnes faktisk en filmrelatert grunn til dette (blant andre grunner), men som også er litt teit. Det binder mye av alle disse tingene sammen: video, musikk, hudfarge. Devonté Hynes, som han egentlig heter, er virkelig, virkelig opptatt av vintage utstyr. Der Solange og Beyoncé strekker mulighetene for hva ny teknologi kan gjøre med uttrykkene deres, så elsker Blood Orange gamle ting, fra vår nære fortid. Han elsker utdatert teknologi. Han elsker det så mye at han konsekvent har filmet de siste musikkvideoene sine med gammel fotokjemisk film og med gamle kameraer. Resultatet er kanskje holistisk, men det plager meg — jeg gjentar: av en teit grunn. Selv om mange kjente regissører tviholder på fotokjemisk film og bruker tid og ressurser på å fortelle folk at det er verdt å kjempe for, så har den digitale utviklingen blitt godt mottatt av mange — med fotograferingen av mørkhudede som et appellerende argument: Filmer som The Curious Case of Benjamin Button, Magic Mike XXL og Selma strekker Arri-kameraene sine muligheter langt nok til at man får fanget nyanser som fotokjemisk film slet med. I noen av videoene til Blood Orange er Devonté Hynes såpass rart filmet at det er vanskelig å se nyansene i ansiktet hans. Det blir nesten parodisk uklart og mørkt. Men det er åpenbart med vilje. Jeg bare skjønner ikke hvor det er han innerst inne vil med dette: annet enn å forsterke inntrykket av hvor rart og spesielt det er med vintage estetikk og hans tilstedeværelse i det. Kanskje det er bare det at jeg liker å se ansikt, at jeg liker å bli kjent med folk. Jeg sa det var en teit grunn.

It’s such beauty in Black people…

… sier Knowles-søstrenes mamma enkelt og greit i forkant av låten Don’t Touch My Hair. Hun sier det i en kontekst hvor datteren forsøker å estetisere og fange varianter av hva dette faktisk kan innebære. I musikkvideoen ser vi sekvenser der Solange står ute i hagen med et entourage av dansere og/eller modeller, alle med mørk hudfarge, kledd i diverse nyanser av oransje, beige og brunt. Mirakuløst nok fanger bildene alle fargene på svært vakkert vis. Det samme gjelder «Cranes In The Sky», der hun i videoen også står foran diverse fargede stoff, enten det er et beige lerret i silke, gulbrunt isolasjonsmateriale eller et rødt teppe (når hun er filmet ovenfra).

Jeg tror Knowles-søstrene har kommet frem til et type uttrykk, en type utgivelse, et type album, som kan få det til å funke for alle. Ikke i den forstand av at albumene er udiskutable mesterverk, det er de ikke. Mer i den forstand av at de har skapt et type uttrykk som finner frem til et sted der de klarer å lage et «vannmerke» på lappeteppet av små personlige og større kulturelle ideer. Derav allusjonene til eget ekteskap for Beyoncé (og låten om sin far, en låt hun har prøvd å gjøre en del ut av i ettertid). Derav de små intervjuene med foreldrene til Solange (eh, som også er foreldrene til Beyoncé) som dukker opp i A Seat At The Table. De har tatt alle disse bildene, alle disse elementene og benytter seg av et nytt og eget mørkerom for å fremkalle sine portrettbilder. Jeg skal ikke spekulere i hva i albumene som er sant, hva som er utspekulert og hva som er «kynisk». Jeg skal ikke spekulere i hvem Solange og Beyoncé egentlig er. Om de er utleverende på ekte. På samme måte som Kate Bush er utleverende — og radikal — i kunsten sin, men som på et personlig plan virker å være privat og småborgerlig, er Knowles-søstrene utleverende — og radikale — i kunsten sin. Bush burde få respekt for det hun skaper, uavhengig av hvem hun er på et privat plan. Knowles-søstrene har gjort et forsøk på å få til det samme. To album som handler om å ville bli sett, akseptert og forstått. Som samtidig sier noe om hudfargen de har og fellesskapet de føler seg knyttet til gjennom den. Begge albumene ber om empati. Begge albumene prøver å skape identifiserbare mennesker som ber om å bli sett. Vi gjør klokt i å tørre å tilnærme oss spørsmålene de åpner opp for.

Det er mange som ser på temaet hudfarge som et minefelt, fordi temaet er et minefelt. Og jeg forstår at den gjennomsnittlige musikkanmelderen heller vil ha tilbakemeldinger som «takk for å ha tipset meg om Radka Toneff» enn «det der er omvendt rasisme». Å navigere i endringer i hva som er akseptabelt og hvilke ord man kan og ikke kan bruke, burde ikke være noe kontroversielt eller vanskelig, selv om mange sikkert opplever det sånn. Det er en helt vanlig forhandling som foregår i det offentlige og det er ingenting kontroversielt i at vi søker mot en offentlig konsensus hvor vi  (på nytt og på nytt) blir enige om at det finnes ytringer og spesifikke ord som har virkninger uavhengig av den ytrende sin intensjon (og forhåpentligvis er det ikke lenge igjen før ord som «tøs» eller «mongo» er så å si helt ute av dagligtalen her i Norge). Sympatien min er heller liten for dem som klager over at de ikke kan si ord som «var helt vanlige i Norge» før. Å skrive, ytre og tenke høyt rundt spørsmål er noe som alltid imøtegås av andre, som vurderes og som det gis tilbakemelding på. Dette er ikke bare en slags sosiologisk idé jeg formulerer her, men den faktiske virkeligheten til de fleste profesjonelle og semi-profesjonelle skribenter, all den tid den teksten du leser nå — forhåpentligvis de fleste tekster du leser i magasin og aviser — er noe som har vært behandlet og redigert. Manglende sympati til tross: Jeg kan forstå at mange vegrer seg. Jeg kan forstå at folk velger en «don’t mention the war»-strategi i tekstene sine når det blir slik at Verdens Største Popstjerne™ slipper et album — gjennom en film — som oser av identitetspolitikk, hudfarge, rasisme, og interseksjonelle problemer. Derfor har vi godt av at de som har muligheten til å gi folk en stemme, i kulturkritikk ser man på det som viktig at offentligheten består av mangfold og at den har med minoriteter. Min gode venn «Kinolars» fortalte meg noe jeg har tenkt en del på: Av og til ser vi filmer sammen, ofte pressevisninger, og noen ganger blir han dratt ut av filmen fordi han tenker at «å nei, denne scenen kommer ikke Emilio til å like». Jeg tror ikke Lars ville formulert det slik, men det er som oftest scener eller narrative elementer som ville trigget oss som blir kalt for SJWs online[20]. Vitser, som den i Bridget Jones’ Baby, eller f.eks. andre filmers objektifisering av kvinner/unge jenter. Jeg ble glad da Lars sa dette, selv om han kanskje har mer ambivalente følelser for det. De aller fleste er nok interesserte i å ha en autonomitet rundt tolkning og kulturopplevelser, men så er det disse andre da, med sine politiske verdier og meninger, som setter føringer og som (av og til indirekte) planter ting i hodet på folk. Likevel delte jeg med Lars at jeg ofte tenker det samme, den andre veien: «Dette kommer Lars til å like», eller at «dette tror jeg Lars misliker». Slikt skjer jo med gode venner, man blir  kjent med hva den andre responderer på, hva vedkommende liker og hva hen tenker på som viktige trekk i historiene vi får fortalt på TV, dataspill og film. Jeg er glad Kinolars opplever noe av det samme og jeg er glad at han opplever det med meg. Og her kommer poenget mitt. Å ha folk rundt seg gjør at man justerer seg slik at en sammen skaper et sted for å møtes. Å faktisk skjønne at en bør finne en måte å ha empati for hverandres perspektiv og ideer på. Hva som skjer på privaten, hva man tenker når man er alene, er uvesentlig her. At det finnes en dialog og at den skjer i det offentlige, er nettopp hele poenget. Slik Lars automatisk ser mitt syn i hans egen opplevelse, fordi empatien hans er så sterk, så er håpet at bare tilstedeværelsen til andres tydelige perspektiv, problemer og ønsker gjør noe med de som ikke er «den andre». Sånn sett er jeg glad jeg er her, i ENO, og at du leser dette. Mitt navn er Emilio Sanhueza. Du trenger ikke å kunne uttale det perfekt, bare ikke le av det foran meg.


[1]  Jeg ville aldri sett på meg selv som svart. I USA kalles jeg «hispanic». Men utseendet mitt er for mange av den ubestemmelige sorten. I Spania trodde de jeg var fra Marokko. I Roma roper selgere «As-salamu alaykum» etter meg. I et forretningsmøte med en potensiell investor her i Bergen ble jeg fortalt at jeg har «et Bollywood-utseende».

[2] Et musikerkollektiv som produserte flere kjente album i sjangrene neo soul/hip-hop, med blant andre Questlove, Q-Tip og D’Angelo som medlemmer.

[3] Noe som kan sies å ha startet da videoen til «Deja Vu» (2006) ble filmet i området.

[4] Harris-Perry, M.V. (2013) Sister citizen: Shame, stereotypes, and black women in america. New Haven, CT, United States: Yale University Press.

[5] Dagbladet, 15. januar 2012

[6] Dagbladet, 24. september 2012

[7]Rasisme uten rasister i Norge (2015) Tilgjengelig her: https://morgenbladet.no/portal/2015/07/rasisme-uten-rasister-i-norge#_ftn1 (9 November 2016).

[8] Sitatene er hentet fra Bergens Tidende, 21. mai 2001

[9] Sitatene er hentet fra Bergens Tidende, 21. mai 2001

[10] Nå er dette § 185

[11] http://lovdata.no/dokument/NL/lov/2005-05-20-28/KAPITTEL_2-5#§185

[12] AS, D.M. (2016) Frifunnet for rasisme i Beheim Karlsen-saken – Innenriks. Tilgjengelig her: http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/06/12/263249.html

[13] Trond Viggo Torgersen sa dette i podcasten Alt du sier er feil, Espen. 12.06.2016

[14] Plateanmeldelse: Beyoncé – ‘Lemonade’ (2016) Tilgjengelig her: http://www.vg.no/rampelys/musikk/musikkanmeldelser/plateanmeldelse-beyonce-lemonade/a/23667930/

[15] Somalisk-britisk poet, f. 1988 og basert i London.

[16] Og BLM er bare nok en bevegelse i en lang linje av lignende organisasjoner og kampanjer. Av interesse kan man f.eks nevne “Hip Hop For Respect”, en kampanje som iverksatt av Talib Kweli og Yasiin Bey (Mos Def) i 1999.

[17] George Zimmerman har tysk-amerikansk far og peruansk mor og identifiserte seg som “Hispanic”.

[18] 24% of American teens use vine (2015) Tilgjengelig her: http://www.pewinternet.org/2015/04/09/teens-social-media-technology-2015/pi_2015-04-09_teensandtech_26/

[19] Den har tittelen Color film was built for white people. Here’s what it did to dark skin og kan finnes på YouTube.

[20] SJW: «Social Justice Warrior», et nedsettende begrep for personer som fremmer progressive politiske verdier.