Kategorier
Film

Booksmart (Olivia Wilde, 2019)

BOOKSMART

Regi: Olivia Wilde
Manus: Emily Halpern, Sarah Haskins, Susanna Fogel, Katie Silberman.
Med: Beanie Feldstein, Kaitlyn Dever, Billie Lourde m.fl.

59/100


Filmwebs beskrivelse:

Fortalt fra et nytt og friskt perspektiv er Booksmart en ufiltrert kommedie om vennskapsbånd som dannes på videregående og varer livet ut. Filmen fanger tidens ånd og beskriver hvordan overgangen til å bli voksen oppleves for de som er unge i dag.

Lesehestene Amy og Molly har alltid prioritert utdanning over sosialisering, men siste skoledag innser jentene at de har gått glipp av alle de spesielle øyeblikkene VGS-årene har å by på. Fast bestemt på å ta igjen for tapt tid, dytter de fire år med fest og moro i én kveld som kulminerer i et kaotisk eventyr ingen bøker kunne forberede dem på.

Den franske filosofen Jean Baudrillard inspirerte The Matrix, men kommenterte 1999-klassikeren ved å påpeke at The Matrix virket å være fullt i stand til å ha laget The Matrix. Slik tenker jeg også om Booksmart: En film som følger to «rebelske» hovedpersoner i et fremmed univers, men hvor universet kontrollerer premisset for tese, antitese og konkluderende syntese.

Ved å kaste — riktignok morsomme — sexvitser fram og tilbake, tilsløres filmens dialektikk, og hvordan den springer ut av en moraliserende, nedlatende holdning mot hovedpersonenes idéunivers. Et aspekt her, for å ta et eksempel, er at Booksmart aldri dramatiserer forskjellene mellom hva som er egoisme og hva som er genuine ideer om en bedre verden, eller hvorfor en bedre verden ønskes av hovedpersonene.

«Jeg skal bli den yngste høyesterettsdommeren i USAs historie», sier Beanie Feldsteins rollefigur. Kaitlyn Devers rollefigur skal modnes gjennom et filantropisk opphold i Botswana. Slike banalt dramatiserte «I want’s» er ment å fyre opp under plottets problem: At «dustene» rundt dem viser seg å ha lik tilgang til høyere utdanning og karrieremuligheter. Fyringen avhenger av en ukritisk innramming av hovedpersonenes agendaer, og som nøyer seg med å kommunisere at det alle har til felles er behovet for å komme vinnende ut i et konkurransemarked.

Kanskje er det nettopp derfor sexvitsene funker så bra: Disse øyeblikkene av «egoistisk», «selvsentrert» nytelse er mere troverdige spor av menneskelige impulser, og som filmen lar være å tvinge inn i noe annet enn nytelse for nytelsens skyld.

Selvsagt er slike tilbakemeldinger avhengige av en ideologisk linse, men min mistanke er at filmskapernes sløve tilnærming også setter fram andre typer snublesteiner: Hvordan filmen avhenger av mekaniske «character ark»-vendinger, og en halvhjertet manus-struktur. Regissør Wilde overkompenserer med overforbruk av oppmerksomhetssøkende kamerakoreografi, evt. mise-en-scéne, om du vil. Men hun kan regissere skuespillere — og så er det noe søtt hvordan Kaitlyn Dever etterligner nettopp Wildes fakter.

Denne får 59, fordi Dever og Feldstein har god kjemi, men også fordi Lourde er fascinerende perfekt i en humorsketsjprogram-ish rollefigur. Ellers er Booksmarts budskap wack. Den minner mere om en faux-liberal film, en i rekken av filmer som ber unge (kvinner) om å senke skuldrene, respektere konsumerisme, la status quo være i fred, og tror dette er spennende tanker. Fuck them kids.

Kategorier
anbefalinger Film

Requiem for a Dream (Darren Aronofsky, 2000)

requiem-for-a-dream-watching-videoSixteenByNineJumbo1600-v3

76/100

Takk til Oddleiv Vik som hjalp meg fram til noen gamle programtekster jeg skrev for Bergen Filmklubb. Siden den gang har jeg blitt en annerledes skribent og en roligere, mer distansert «kinofil». Det betyr at min entusiasme for denne filmen er lavere enn det Emilio anno 2009 ville delt ut — Emilio anno 2001 ville nok ha gitt denne 100/100. Men likevel er jeg komfortabel med å dele min gamle tekst uredigert:

–––––––

Dommedagen! Den er her, og Darren Aronofsky har festet den til film. I hvert fall føles det slik, fordi humor og ironi er helt fraværende, og det er vel passende med tanke på det personlige ragnarok disse karakterene kommer til å gå gjennom før filmen er ferdig.

Requiem For A Dream er ikke en film som blir fortalt på tradisjonelt vis, dermed er det heller lite mening i å se den med tradisjonelle øyne. Kanskje er det nettopp derfor den gjorde det så godt hos et ungt publikum. I et hyperaktivt språk går regissør Aronofsky gjennom narkomani, avhengighet og hvordan dette ødelegger den menneskelige enkeltskjebne. Filmen er basert på en roman av Hubert Selby Jr. og er tro mot både fortellingen og temaene som boken utforsker. Så er det jo også forfatteren selv som har skrevet manuset til filmen, i samarbeid med regissøren. Et stadig tilbakevendende tema i boka er hvordan den amerikanske drømmen ikke er noe mer enn bare en vag og uoppnåelig bløff. I filmen er den amerikanske drømmen representert som summen av drømmene, ambisjonene og målene til de forskjellige karakterene.

Sara Goldfarb, spilt av en glitrende Ellen Burstyn, ønsker å delta i favorittprogrammet sitt på TV. Hennes sønn ønsker å selge heroin med kompisen Tyrone, slik at han kan leve et liv uten å måtte bekymre seg for økonomien og slik at kjæresten kan åpne en egen forretning hvor hun kan selge klærne hun designer og syr. Tyrone på sin side ønsker bare å komme seg bort fra gaten, slik at moren blir stolt av ham. Det mangler ikke på drømmer, men fortellingen handler først og fremst om individer som kjemper mot større krefter, selv når de står sammen.

surly_requiem-for-a-dream

I bunn og grunn er denne filmen et voldsomt stykke opera. Filmen navigerer etter årstidene, og naturkreftene blir det som dytter tiden videre, enten karakterene ønsker det eller ikke. Oppfatter man filmspråket som veldig moderne så står man samtidig i fare for å gå glipp av det klassiske som ligger i bunn. Filmspråket er intenst for å bygge opp under tragediens anatomi. Kanskje er det slik at Aronofsky indirekte minner oss på hvor komfort-innrettet filmspråket og filmopplevelsen har blitt. For det er slik, akkurat som i det gamle greske teateret, at dette ender ufint – fordi enkeltskjebnene styres av større krefter. Resultatet er altså en utradisjonell, intens fortelling som handler om mer enn bare narkomani. Det handler om dommedag. Og dommedag er best på kino.

Kategorier
Film

To All The Boys I’ve Loved Before (Susan Johnson, 2018)

MWP_3279.tif

62/100

Filmskaperne gikk for en underlig, men sjarmerende visuell stil som refererer halvveis til John Hughes/åttitallet og aksentuerer fint hvordan rollefiguren ikke er komfortabel i sine sosiale settinger — uten at hun har det vondt eller vanskelig.

Sjarmerende historie som veksler mellom det genuint søte og givende, og frustrerende standard-vendinger i dramaturgi. Likevel verdt å se.