Kategorier
anbefalinger musikk Radio Sanhueza

Radio Sanhueza: Evigheten, Listen to Girl, Erika de Casier ++

Erika de Casier (Foto: Saint Cava PR)

November er straks ferdig og vi har noen veldig fine utgivelser å lytte til. I tillegg til noen av de nordiske nevnt under, kan du legge merke til fine navn som Buscabulla, Skinshape og Fenn Is Cool.

Spotify-lenke: https://spoti.fi/2BuOy9C (… og å følge den gjør det enklere å henge med i oppdateringene — som er hver dag!) (Og en «embed» helt nederst her!)

Evigheten (Foto: Isak Okkenhaug)

Evigheten – Malstrøm

BT om Evigheten forrige fredag: Møtet mellom elektronisk og klassisk musikk er usannsynlig vellykket; mange har forsøkt på det før, men få har gjort det med en slik intens skaperglede og umåtelig stilsans. Bravo.

Det er noe klassisistisk over Evighetens musikk. Barokke kontrapunkt og tre stemmer: Sopran, mezzosopran og alt. Men dette er også funky, skittent og «glo-fi». Rett og slett et band man ikke har sett før. Bravo.

Listen to Girl (Foto: Jenny Berger Myhre)

Listen to Girl – Tired Eyes a Moon

Jeg har fulgt med på gitaristen og låtskriveren Christian Winther en liten stund. Det samme gjelder Ina Sagstuen, den andre halvparten av denne duoen. Med «Tired Eyes a Moon» har Listen to Girl (tidligere bare Girl, om jeg forstår det riktig) en liten perle. Forhåpentligvis et mini-gjennombrudd for to flinke musikere.

Erika de Casier – Do My Thing

West coast-rapbeats gjort med et slør av retro er rart å høre på for en som var gammel nok til å huske den opprinnelige musikken der og da. Erika de Casier, også kjent fra duoen Saint Cava, benytter seg av talent og kuratorteft — ikke overraskende er hun fra København. 

Pelicat – Sorry, No

Nytt bekjentskap for min del, men jeg kan se (på Spotify) at Pelicat er i ferd med å finne frem til fans av melodiøs, småpsykedelisk rock. På Spotify eksisterer sjangeren «Preverb», altså reverb-rock som ikke har helt breaket enda. Der finner du Pelicat — i en liten stund fremover.

Kategorier
anbefalinger Film

Requiem for a Dream (Darren Aronofsky, 2000)

requiem-for-a-dream-watching-videoSixteenByNineJumbo1600-v3

76/100

Takk til Oddleiv Vik som hjalp meg fram til noen gamle programtekster jeg skrev for Bergen Filmklubb. Siden den gang har jeg blitt en annerledes skribent og en roligere, mer distansert «kinofil». Det betyr at min entusiasme for denne filmen er lavere enn det Emilio anno 2009 ville delt ut — Emilio anno 2001 ville nok ha gitt denne 100/100. Men likevel er jeg komfortabel med å dele min gamle tekst uredigert:

–––––––

Dommedagen! Den er her, og Darren Aronofsky har festet den til film. I hvert fall føles det slik, fordi humor og ironi er helt fraværende, og det er vel passende med tanke på det personlige ragnarok disse karakterene kommer til å gå gjennom før filmen er ferdig.

Requiem For A Dream er ikke en film som blir fortalt på tradisjonelt vis, dermed er det heller lite mening i å se den med tradisjonelle øyne. Kanskje er det nettopp derfor den gjorde det så godt hos et ungt publikum. I et hyperaktivt språk går regissør Aronofsky gjennom narkomani, avhengighet og hvordan dette ødelegger den menneskelige enkeltskjebne. Filmen er basert på en roman av Hubert Selby Jr. og er tro mot både fortellingen og temaene som boken utforsker. Så er det jo også forfatteren selv som har skrevet manuset til filmen, i samarbeid med regissøren. Et stadig tilbakevendende tema i boka er hvordan den amerikanske drømmen ikke er noe mer enn bare en vag og uoppnåelig bløff. I filmen er den amerikanske drømmen representert som summen av drømmene, ambisjonene og målene til de forskjellige karakterene.

Sara Goldfarb, spilt av en glitrende Ellen Burstyn, ønsker å delta i favorittprogrammet sitt på TV. Hennes sønn ønsker å selge heroin med kompisen Tyrone, slik at han kan leve et liv uten å måtte bekymre seg for økonomien og slik at kjæresten kan åpne en egen forretning hvor hun kan selge klærne hun designer og syr. Tyrone på sin side ønsker bare å komme seg bort fra gaten, slik at moren blir stolt av ham. Det mangler ikke på drømmer, men fortellingen handler først og fremst om individer som kjemper mot større krefter, selv når de står sammen.

surly_requiem-for-a-dream

I bunn og grunn er denne filmen et voldsomt stykke opera. Filmen navigerer etter årstidene, og naturkreftene blir det som dytter tiden videre, enten karakterene ønsker det eller ikke. Oppfatter man filmspråket som veldig moderne så står man samtidig i fare for å gå glipp av det klassiske som ligger i bunn. Filmspråket er intenst for å bygge opp under tragediens anatomi. Kanskje er det slik at Aronofsky indirekte minner oss på hvor komfort-innrettet filmspråket og filmopplevelsen har blitt. For det er slik, akkurat som i det gamle greske teateret, at dette ender ufint – fordi enkeltskjebnene styres av større krefter. Resultatet er altså en utradisjonell, intens fortelling som handler om mer enn bare narkomani. Det handler om dommedag. Og dommedag er best på kino.

Kategorier
anbefalinger Film

Leave No Trace (Debra Granik, 2018)

leavenotrace02

69/100

At filmen er god skyldes regissør Graniks smakfulle valg og disiplin. Regien gjør aldri mye ut av seg, men sirkler inn på historien filmen har å fortelle — en bieffekt blir at skuespillet løftes opp til et skyhøyt nivå gjennom Graniks naturalistiske stil.

Denne stilen er også årsaken til at jeg ikke lar meg helt begeistre, intensiteten i filmen har en overraskende flat kurve, og selv om dette er «riktig» så ser jeg de indre livene preges av at ting hoper seg opp. Resultatet er en dissonans mellom hva filmen forteller og måten filmen forteller dette på. Kanskje dette er med vilje, men kanskje ikke.