BOOKSMART

Regi: Olivia Wilde
Manus: Emily Halpern, Sarah Haskins, Susanna Fogel, Katie Silberman.
Med: Beanie Feldstein, Kaitlyn Dever, Billie Lourde m.fl.

59/100

Den franske filosofen Jean Baudrillard inspirerte The Matrix, men kommenterte 1999-klassikeren ved å påpeke at The Matrix virket å være fullt i stand til å ha laget The Matrix. Slik tenker jeg også om Booksmart: En film som følger to «rebelske» hovedpersoner i et fremmed univers, men hvor universet kontrollerer premisset for tese, antitese og konkluderende syntese.

Ved å kaste — riktignok morsomme — sexvitser fram og tilbake, tilsløres filmens dialektikk, og hvordan den springer ut av en moraliserende, nedlatende holdning mot hovedpersonenes idéunivers. Et aspekt her, for å ta et eksempel, er at Booksmart aldri dramatiserer forskjellene mellom hva som er egoisme og hva som er genuine ideer om en bedre verden, eller hvorfor en bedre verden ønskes av hovedpersonene.

«Jeg skal bli den yngste høyesterettsdommeren i USAs historie», sier Beanie Feldsteins rollefigur. Kaitlyn Devers rollefigur skal modnes gjennom et filantropisk opphold i Botswana. Slike banalt dramatiserte «I want’s» er ment å fyre opp under plottets problem: At «dustene» rundt dem viser seg å ha lik tilgang til høyere utdanning og karrieremuligheter. Fyringen avhenger av en ukritisk innramming av hovedpersonenes agendaer, og som nøyer seg med å kommunisere at det alle har til felles er behovet for å komme vinnende ut i et konkurransemarked.

Kanskje er det nettopp derfor sexvitsene funker så bra: Disse øyeblikkene av «egoistisk», «selvsentrert» nytelse er mere troverdige spor av menneskelige impulser, og som filmen lar være å tvinge inn i noe annet enn nytelse for nytelsens skyld.

Selvsagt er slike tilbakemeldinger avhengige av en ideologisk linse, men min mistanke er at filmskapernes sløve tilnærming også setter fram andre typer snublesteiner: Hvordan filmen avhenger av mekaniske «character ark»-vendinger, og en halvhjertet manus-struktur. Regissør Wilde overkompenserer med overforbruk av oppmerksomhetssøkende kamerakoreografi, evt. mise-en-scéne, om du vil. Men hun kan regissere skuespillere — og så er det noe søtt hvordan Kaitlyn Dever etterligner nettopp Wildes fakter.

Denne får 59, fordi Dever og Feldstein har god kjemi, men også fordi Lourde er fascinerende perfekt i en humorsketsjprogram-ish rollefigur. Ellers er Booksmarts budskap wack. Den minner mere om en faux-liberal film, en i rekken av filmer som ber unge (kvinner) om å senke skuldrene, respektere konsumerisme, la status quo være i fred, og tror dette er spennende tanker. Fuck them kids.