76/100

Takk til Oddleiv Vik som hjalp meg fram til noen gamle programtekster jeg skrev for Bergen Filmklubb. Siden den gang har jeg blitt en annerledes skribent og en roligere, mer distansert «kinofil». Det betyr at min entusiasme for denne filmen er lavere enn det Emilio anno 2009 ville delt ut — Emilio anno 2001 ville nok ha gitt denne 100/100. Men likevel er jeg komfortabel med å dele min gamle tekst uredigert:

–––––––

Dommedagen! Den er her, og Darren Aronofsky har festet den til film. I hvert fall føles det slik, fordi humor og ironi er helt fraværende, og det er vel passende med tanke på det personlige ragnarok disse karakterene kommer til å gå gjennom før filmen er ferdig.

Requiem For A Dream er ikke en film som blir fortalt på tradisjonelt vis, dermed er det heller lite mening i å se den med tradisjonelle øyne. Kanskje er det nettopp derfor den gjorde det så godt hos et ungt publikum. I et hyperaktivt språk går regissør Aronofsky gjennom narkomani, avhengighet og hvordan dette ødelegger den menneskelige enkeltskjebne. Filmen er basert på en roman av Hubert Selby Jr. og er tro mot både fortellingen og temaene som boken utforsker. Så er det jo også forfatteren selv som har skrevet manuset til filmen, i samarbeid med regissøren. Et stadig tilbakevendende tema i boka er hvordan den amerikanske drømmen ikke er noe mer enn bare en vag og uoppnåelig bløff. I filmen er den amerikanske drømmen representert som summen av drømmene, ambisjonene og målene til de forskjellige karakterene.

Sara Goldfarb, spilt av en glitrende Ellen Burstyn, ønsker å delta i favorittprogrammet sitt på TV. Hennes sønn ønsker å selge heroin med kompisen Tyrone, slik at han kan leve et liv uten å måtte bekymre seg for økonomien og slik at kjæresten kan åpne en egen forretning hvor hun kan selge klærne hun designer og syr. Tyrone på sin side ønsker bare å komme seg bort fra gaten, slik at moren blir stolt av ham. Det mangler ikke på drømmer, men fortellingen handler først og fremst om individer som kjemper mot større krefter, selv når de står sammen.

I bunn og grunn er denne filmen et voldsomt stykke opera. Filmen navigerer etter årstidene, og naturkreftene blir det som dytter tiden videre, enten karakterene ønsker det eller ikke. Oppfatter man filmspråket som veldig moderne så står man samtidig i fare for å gå glipp av det klassiske som ligger i bunn. Filmspråket er intenst for å bygge opp under tragediens anatomi. Kanskje er det slik at Aronofsky indirekte minner oss på hvor komfort-innrettet filmspråket og filmopplevelsen har blitt. For det er slik, akkurat som i det gamle greske teateret, at dette ender ufint – fordi enkeltskjebnene styres av større krefter. Resultatet er altså en utradisjonell, intens fortelling som handler om mer enn bare narkomani. Det handler om dommedag. Og dommedag er best på kino.