69/100

At filmen er god skyldes regissør Graniks smakfulle valg og disiplin. Regien gjør aldri mye ut av seg, men sirkler inn på historien filmen har å fortelle — en bieffekt blir at skuespillet løftes opp til et skyhøyt nivå gjennom Graniks naturalistiske stil.

Denne stilen er også årsaken til at jeg ikke lar meg helt begeistre, intensiteten i filmen har en overraskende flat kurve, og selv om dette er «riktig» så ser jeg de indre livene preges av at ting hoper seg opp. Resultatet er en dissonans mellom hva filmen forteller og måten filmen forteller dette på. Kanskje dette er med vilje, men kanskje ikke.